Jeg begynte å male etter lange perioder med gråt og indre uro.

Dette var tilbake i 1986. Før jeg forteller hvordan jeg fant hjelp i kunsten, trenger du å vite at jeg bodde på en bondegård i Hønefoss, hvor jeg leide et lite hvitt hus. På den tiden var jeg i forsvaret, på et sted som var helt ukjent for meg. Jeg hadde reist hjemmefra etter at moren min gikk bort altfor tidlig, og jeg, en forvirret, litt redd, litt sint, 17 åring, hadde et enormt behov for en ny, stødig mor. Forsvaret ble min nye tilflukt. Der fant jeg gode venner, et fellesskap jeg fortsatt føler tilhørighet til selv etter 30 år.

Forsvaret ga meg struktur, orden, klare regler, mat, et lunt sted å bo, og klær. Det ble et nytt slags hjem, et sted hvor jeg kunne prøve å glemme mitt barndomshjem. Men kroppen glemmer ikke så lett. Jeg fikk migreneanfall, noe jeg prøvde å skjule, og jeg hadde perioder hvor jeg gråt uten forvarsel. I en av disse periodene sto Anna, datteren på gården, i døren og så på meg. Hun sa: "Kjetil, jeg tror du trenger litt hjelp. Jeg har noen gode venner som kan hjelpe deg."

Jeg forsto ikke hvorfor jeg gråt. Jeg hadde jo fortrengt alt som skjedde hjemme, så hvorfor skulle jeg være trist? Mor ble syk, hun som en gang var sterk, klok og strukturert, begynner sakte å miste grepet om verden rundt seg. Språket svikter, minnene forsvinner, og evnen til å orientere seg smuldrer bort, etterhvert ble hun flyttet på sykehjem. Men en ting ble sittende ved, jeg fikk ikke som 12 åring fortelle henne at hun var blitt syk, med svært liten sjanse til å bli bedre. Jeg forstod at en timeout med struktur kunne hjelpe meg, men visste ikke om kroppens hukommelse.

"kroppens hukommelse"

Anne spurte om jeg ville ha en psykolog som var "rett på sak" eller en som var rolig og tålmodig. Jeg valgte den rolige. For en gave, midt i alt kaoset. Der, i døren, sto en person sendt for å hjelpe meg – en som virkelig så meg.

Jeg begynte hos psykologen Leif, og gikk til ham i flere år. Etter hvert skjønte jeg at jeg trengte noe mer, noe som var mer knyttet til følelser, noe menneskelig. Det tok tid, men en dag meldte jeg meg på Vika Maleskole, kveldskurs Jeg var redd, det var ukjent territorium, men jeg lærte raskt at rommet var fullt av mennesker som meg. Mennesker som hadde opplevd livet litt for mye, litt for tidlig, og som på en måte var satt ut av spill. Det var leger, toppidrettsutøvere og folk med helt ulike bakgrunner, men alle hadde én ting til felles: de hadde noe de bar på.

Noen uker senere, på vei til undervisningen, sto min favoritt lærer Jon ved siden av meg. Vi ventet på grønt lys, og han sa noe som satte seg fast i hodet mitt og har fulgt meg i 38 år. Han sto der med en bærepose som inneholdt en pose peanøtter og en pils, og spurte: "Hvor skal de alle sammen?"

Hvor skal de alle sammen?

Dette spørsmålet har for meg blitt dypt filosofisk. Hva skjer når livet setter deg ut av spill? Hvor er vi egentlig på vei?

Gradvis overtok kunsten rollen som styringsmekanisme i livet mitt. Jeg lærte å kanalisere gråten, og finne skapergleden i kunsten, og sakte men sikkert tok jeg tilbake kontrollen over livet mitt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang fortalte Anna hvor viktig hun var for meg den dagen, da hun så meg og rakte ut hånden. Derfor, etter 38 år, skriver jeg dette blogginnlegget som en påminnelse om hvor mye du kan bety for noen når du virkelig ser dem.

Den dagen gjorde du noe stort, Anna

Den dagen gjorde du noe stort, Anna. Større enn du kanskje forsto da, jeg skjønte det ialle fall ikke. Livet har bydd på mange tunge opplevelser siden den gang, men takket være deg, leif, malekunsten og andre gode hjelpere har jeg så langt klart å navigere meg gjennom dem.

Jeg deler denne historien fordi jeg har invitert til malekurs for første gang på ca 10 år, hvor jeg håper å bidra til at noen andre finner sin vei – enten de er nysgjerrige, ønsker å skape noe vakkert, eller har en historie som trenger å bli malt. Jeg gleder meg til å møte dere, lytte til historiene deres, og sammen uttrykke følelser gjennom kunsten. Å få følelsene sine ut på et lerret krever ikke bare teknisk kunnskap, men også en forståelse for hvordan farger og komposisjon kan formidle noe dypt. Og selv om det kan være vanskelig å realisere det bildet man har i hodet, er det godt å kunne møtes som en gruppe, støtte hverandre og forklare hva man prøver å oppnå.

For kanskje, om 30 år, ser du tilbake og innser at kunsten har vært med på å forme livet ditt – slik den gjør for meg.