I det øyeblikket vinden stryker over huden, har den med seg en fortelling, om tiden selv, i sin usynlige tilstedeværelse.
Denne friske vår-vinden, varsler om en ny begynnelse, og jeg undres.
Hvor har den vært, og hvilke mysterier bærer den med seg? Vinden gir oss bevegelse altså liv fra sine lange reiser.
Hvilke ansikter har den streifet over på sin vandring,
og hvilke øyne har fulgt den?
Fra hvilke kilder henter den sin tilsynelatende uendelige energi?
Dette ønsket om å se verden som en enhet, som en natur, ligger dypt i oss mennesker.
Vind, vann, og jord er ubundet av politikk eller kulturelle skillelinjer, en påminnelse om at vi, er en del av noe større enn oss selv.
Inspirert av denne tanken, begynte mine penselstrøk å utfordre lerretets begrensninger, en frigjøring ble til en rekke løsrivende uttrykk. Disse løsrevne "malestrøkene", nå fri fra sitt opprinnelige lerret, inviterte til en dypere utforskning av deres potensiale.
Frem vokste nytt kunstverk, formet som en Mandela,
et arbeid som representerer universets
og livets uendelige sykluser og mangfold.
Å utforske disse "malestrøkene" videre var ikke bare en øvelse i kreativ utfoldelse, men også en invitasjon til å bli kjendt med mine egne kreative evner, og mulighetene som ligger i en ekspanderende tenkning.
Dette kunstneriske uttrykket er en oppfordring til å møte det ukjente med åpenhet og nysgjerrighet, å la kreativiteten blomstre uten frykt for hvor den måtte lede oss.
Slik vindens frie natur inspirerer til refleksjon over livets kompleksitet og skjønnhet, kan også kunsten være en bro,
mellom mennesker med ulik bakgrunn.
Den kan utvikle vår indre verden, men også
det universelle fellesskapet i vår eksistens.
Gjennom kunsten har vi muligheten til å spre refleksjon, kjærlighet og fellesskap, å inspirere til å se verden som en helhet.
Hei Kjetil, ei kjempefin tilnærming i språkform om dei nye kunstuttrykka dine, kjenner at eg er heldig som får sjå og oppleva det.